Det siste som manglet etter kurset i England for å
få type ratingen på sertifikatet var 6 landinger
i selve flyet. Etter skill testen hadde vi 6 månder
på å fullføre disse landingen, så
vi valgte å vente til vi hadde fått jobb.
August ble en rimelig stille periode i jobbsøkingen,
først og fremst fordi alle selskapene var midt
i ferieavvikling. I tillegg var merkelig nok ikke pilotrekruttering
hovedprioritet for dem da de endelig kom tilbake på
kontoret etter ferien.
I september kom første tilbudet om jobb. Helitrans
som holder til på Værnes startet opp en Jetstreamoperasjon
tidligere i år og var ute etter freelance piloter
som kunne hjelpe til når det var mangel på
crew. Freelance er jo ikke helt optimalt i og med at man
ikke er ansatt, men kun får lønn for det
man flyr og man ikke har noen ide om hvor mye man kommer
til å fly. Men det er en fot innenfor og veien til
fast stilling er ikke lang da.
Når man begynne i et nytt selskap er det en del
kurs man skal gjennom. 15. september dro vi oppover til
Værnes for å gå gjennom CRM , JAR-OPS,
SOP, Wet drill (plaske rundt i et svømmebasseng
og leke med flytevest og sånt) og First Aid. Kurset
varte i 3 dager.
Neste punkt på programmet var å få
gjort unna landingsrundene og en operator proficiency
check (OPC). Et par dager før 6. oktober fikk vi
beskjed om å forte oss opp til Værnes for
å gjøre dette. Gilbert som var vår
instruktør i Woodford kom nemlig til Helitrans
for å ta OPC med noen av de andre pilotene og hadde
tid til å ta med oss også.
Det var en deilig følelse første gang jeg
og Gilbert startet opp turbin motorene. Det er riktig
nok litt mer å holde øye med når man
starter en turbinmotor, men det er langt enklere enn å
starte en stempelmotor. En "Select"-knapp og
en "Start"-knapp, så er den igang.
Landingsrundene var bare herlige. Flyet var mye bedre
å fly enn jeg hadde forestilt meg, og landingene
ble langtifra så dårlige som jeg hadde fryktet.
Egentlig ble jeg overrasket over hvor bra de ble. Jeg
fikk litt flashback til NAIA og Naples da jeg fløy
rundt i pattern og øvde landinger (har jo etterhvert
hatt noen tusen runder i pattern i Conway og Naples).
Det gikk riktignok en del raskere, for det skal ikke så
mye til før Jetstreamen er oppe i 180-200 knop.
Så der fløy jeg mellom SAS Braathens og Norwegian
737'er, en AWACS og en liten Jetstream fra Coast Air.
OPC'en må gjøres med en TRE (Type Rating
Examiner), og det er ikke alle selskap som har en slik
på lager. Den har som formål å teste
at vi flyr i henhold til selskapets rutiner og at vi kan
fly. Vi startet med noen simulerte engine failures før
vi klatret ut til et øvingsområde nord for
Værnes der vi blant annet gjorde stalls og steep
turns (akkurat som på gode gamle NAIA). Deretter
tok gjorde vi noen approacher med to og en motor, en av
dem med missed apporach single engine.
Så kom den største utfordringen av dem alle.
Å få utstedt sertifikatet av Luftfartstilsynet.
Normalt er det 14 dagers behandingstid på sertifikatutstedelse,
men jeg håpet på at med litt velvilje at de
ville klare det på en uke. Jeg ble nemlig satt opp
på en flyging 15. oktober fra Vigra til Sola og
Værnes, men det forutsatte jo at jeg hadde papirene
iorden. Noe midlertidig bevis var det heller ikke snakk
om, så jeg måtte bare pent vente. Og heller
ikke denne gangen imponerte LT noe særlig, så
flytur den 15. ble det dessverre ikke noe av....
